TORTURISTEN OG BØDDELEN

Nei, det er ikke barna mine.

Jeg begynte dagen i dag med å bore i en jeksel hos den dyreste tannlegen i byen. Til gjengjeld ble jeg servert den lengste sprøyta med det sterkeste bedøvelsesmiddelet i fylket. Jeg fikk rosa t-skjorte etterpå, og sa “She, jeg fhikk phremie!” til resepsjonisten.

Etterpå dro jeg til smådyrklinikken for å levere katten til avliving. Mannen min nektet å gjøre det, ikke fordi han er en blauting, men fordi han er ansvarsfull. “Er man ikke i stand til å ta seg av dyra sine, får man ta livet av dem selv.”

“Jeg har en katt shom shkal avlivesh”. Ingen som spør hva som feiler den, om vi har vurdert omplassering, eller om den i det hele tatt er min.

På jobb driver sjefen og nestsjefen og leker med et kamera som kan ta mange bilder i minuttet. De later som de slår hverandre i fjeset, og ser på det i saktefilm etterpå. Sjefen får en glimrende ide om at meg kan de slå på ekte, for jeg har bedøvelse.

For to dager siden ble sønnen min informert om at katten skal til dyrlegen. "Skal han få fjernet tisseballene?" Jeg forklarer at Bambus har blitt helt ko-ko etter at han fikk bank av den store slemme nabokatten, han tør ikke være ute, roper når han er inne, bæsjer i stolen, og at dette blir et problem for oss når vi skal flytte, så derfor skal han få en sprøyte så han bli død. Knust hjerte og store tårer, men bare i fem minutter. Vi er enige om at bæsj i stolen ikke er bra.